Landsbyens borgermester, en liten brunbarket mann med vennlige brune øyne, blid stemme og rank holdning, et par altfor store gummistøvler og sin uunnværlige "sombrero" viste oss rundt og besvarte alle våre spørsmål. Med oss var dessuten en person hvis tittel fåtallet av oss kjente før etterpå, men som med stor iver og entusiasme supplerte borgermesterens og innbyggernes fortelling: Alle visste om Mitch, at den ville nå til deres landsby, men ingenting ble gjort for å sikre evakuering. Helt frem til siste øyeblikk fastholdtes det fra de øverste instanser at ingenting ville hende.
Dette området var ikke blant de verst rammede. Dog, folk var merket av det. Et hus med sprukne husmurer sto forlatt. En livredd familie hadde tatt beslutningen om å ta sine få eiendeler med seg til kysten hvor de kunne få bo hos slektninger. Denne familien var unntatt fra majoriteten siden de tross alt hadde muligheten til å ta i bruk andre løsninger.
Løftet om at "ingenting vil skje" kostet flere måneders sengeliggen i en familie hvor de enorme vannmassene hadde slått inn den ene husmuren. Behandling på sykehus var det selvsagt ikke råd til. På spisebordet, en rusten blikktønne med flere dager gamle matlevninger, festet blikket mitt seg ved et plastikkrus med påtrykk av regjeringspartiet ARENA sitt symbol.
ARENA, partiet som forsvarer rettighetene til de rike og velstående, ble i sin tid dannet av de 2% som eide 90% av jorda, for å beskytte sine kapitalinteresser. "Hva i helsike gjør så malplassert propaganda her?" tenkte vel de fleste av oss. Dukker man lite grann under overflaten er svaret egentlig ganske innlysende:
Ingen av de folkene som bor der ute midt i ingenting har adgang til skikkelig informasjon om politikk og menneskerettigheter. Det skyldes dels det faktum at transport til kommunikasjonsmidlene ikke er umiddelbart tilgjengelig, dels at analfabetismen er et utpreget fenomen.
Informasjonen de i såfall får, kommer hvert 4. år i form av en delegat fra f.eks ARENA, som med skulderklapp og forståelsesfulle øyne lover dem gull og grønne skoger – såfremt det krysses på partiets emblem ved valget. Men det er ikke bare bare å skulle stemme ved valget. Først må man ha et spesielt stemmekort og for å få dette må man reise til regionens hovedstad for å gå på det lokale valgkontor og søke. Så må man komme igjen senere for å hente det. Problemet er at man aldri vet når det er blitt ferdig, for ingen gir beskjed om det. Det lokale valgrådet er nødt til å sende det inn til den sentrale instansen i San Salvador og der blir det ofte forsinkelser. Hvis man allikevel er så heldig å ha sitt stemmekort, kan veien til valglokalet være lang og kronglete.
Mannen med den hittil udefinerte posisjon er en FMLN-delegat som skal organisere transport for denne landsbyen til valglokalet. Om ikke annet har man da en reell mulighet for å stemme – selv om man er uten penger. Men selvfølgelig er det de største og rikeste partiene som tjener på dette, fordi de har midler til å organisere mest transport.
Det mest bekymringsfulle ved situasjonen for innbyggerne i Tabalon var kanskje det faktum at mange sto i fare for å miste det lille de eide. Husene, som dels var bygget på platåer, dels konstruert av en blanding av leire og jord – adobe, vil komme til å stå sin prøve i det øyeblikket regntiden setter inn. Ikke bare er disse platåene i risikosonen for å styrte sammen som følge av den jorderosjonen regntidas vannmasser fører med seg. Husmurens skrøpelige byggemateriale vil dessuten få en ganske så tvilsom konsistens om ikke de smuldrer helt bort.
Dette er mennesker – som deg og meg (og likevel ikke), men uten muligheter. Jorda i området er knusktørr, umulig å dyrke – spesielt tatt i betraktning at det ikke finnes noen former for naturlig vanntilførsel. For dem er økonomisk bistand en by i Russland. I tiden etter Mitch fikk de litte grann, men langtfra nok, til å skape seg et verdig eksistensgrunnlag. Nå, fire måneder etter, er det ingen som bryr seg.
Hovedideen bak den nyliberalistiske politikken som er satt på dagsorden i det Latin-Amerika vi ser i dag, er lønnsomhet. Det lønner seg ikke å hjelpe det jevne folket. Ikke å ta hensyn til de mest fundamentale menneskerettighetene.
Disse menneskene er ikke noen inntektskilde og bidrar ikke direkte med noe som kan betraktes som "lønnsomt". Derfor er det ingen som taler deres sak i maktens korridorer.
Dette er et lysende eksempel på Darwins tanker om "survival of the fittest". På hvor URETTFERDIG urettferdighet er.
Noe av det som rørte meg mest var kanskje måten vi ble mottatt på. På den første plassen vi kom til bodde en mor og datter. De så gamle ut; værbitte, rynkete, pingletynne. Datteren kan neppe ha vært mer enn 40 år, men hadde tydelig anstrøk av grått hår og de fleste av oss tok henne for å være søsteren. Hvor folk har minst er gjestfriheten og stoltheten størst: Man får ikke gjester uten å by dem på noe, altså ble en kurv med mandariner sendt rundt. Selv hadde de ikke spist lunsj. Klokka var tre om ettermiddagen og mandarinene fikk en besk ettersmak av dårlig samvittighet.
Da jeg som en av de siste i gruppa snudde meg og vinket "adios", så jeg den gamle kvinnen tørke bort tårene som rant nedover kinnene. Det synet glemmer jeg antageligvis aldri.
Anne B.